En gang for lenge siden møtte jeg min egen Mr Miyagi.

          

Et personlig innlegg om selvtillit

I 1989 hadde jeg akkurat begynt på ungdomsskolen. Jeg var 13 år, og var et barn. Ja virkelig, en beskjeden liten fyr med veldig lys stemme, veldig lyst hår og noen få lyse øyeblikk, og jeg synes å bygge lego eller skyte med hjemmespikka pil - og bue var dødskult. I tillegg spilte jeg piano. Noe som ikke akkurat gjorde meg til den kuleste fyren i klassen.

Min piano karriere nådde et slags høydepunkt da jeg fremførte en famlende og barnslig versjon av ”Rondo alla turca” på juleavslutningen i syvende klasse. Husker ikke helt hvordan jeg hadde det etter den fremføringen. Men det ble aldri flere pianotimer, så det var antagelig en opplevelse der jeg fikk en bekreftelse på at videre satsing i en musikalsk retning ikke lå mitt hjerte nær.

Begrepet selvtillit hadde jeg ikke tenkt så mye over den gangen. Antagelig for jeg ikke hadde noe av det, eller kanskje jeg ikke hadde bruk for det. Men det var virkelig noe jeg skulle få kjenne betydningen av og føle viktigheten av resten av livet. Det jeg husker spesielt godt fra den tiden, og som er starten for dette innlegget er en cooper test. Hadde aldri hørt om det før, men høsten 1989 skulle Per Gunnar 13 år løpe coopern’ for første gang.

Konseptet var, løp så langt du kan rundt grusbanen på 12 minutter. Det var bare 3 måneder siden jeg gikk på barneskolen, der aktiviteten var høy og det meste var fantastisk. Men det er klart at ”boksen går” og den kjente leken ”jeppe pinne” ikke akkurat gav det beste grunnlaget til å prestere på coopern’. Det var en fryktelig opplevelse. Min skranglete prepubertale pianokropp var ikke med på notene. Jeg måtte gå store deler av tiden, og alt føltes håpløst. En ting er å bli tatt igjen med en runde av de spreke og kule fotballgutta. Men å bli tatt igjen med en runde av to jenter, det var ikke lett å takle.

Det hele var en så trist opplevelse for meg at jeg hadde mest lyst til gjemme meg inni et piano og ikke komme ut før jeg var ferdig med stemmeskifte. Det hadde blitt noen år altså! Den påfølgende vinteren ble jeg også syk, og hadde over en måned fravær fra skolen og fritak fra gymtimene en god stund etterpå. Det vil si at min fysiske form var veldig dårlig og selvtilliten var lav.

Av og til ser man filmer som gjør inntrykk. Filmer som fremkaller føleleser, som gjør at du ikke får sove, som gir nye tanker, og skaper inspirasjon. Jeg hadde en slik opplevelse da jeg som ”fjortis” så Karate Kid I. Jeg må flire av det nå. Men den gangen var det en svært viktig film for meg som gjorde et uslettelig inntrykk. Historien om Daniel som treffer den gamle mannen Mr Miyagi, som er karateekspert. Vennskapet som utvikler seg mellom de to, og hvordan Daniel får lære kampkunst av den gamle mesteren. Filmen fascinerte meg og jeg kunne kjenne igjen mye av meg selv i historien. Den kvelden jeg så filmen fikk jeg ikke sove etterpå. Akkurat som jeg ikke lå nedpå madrassen i min gamle stompaseng. Jeg fikk en tanke om at det går faktisk an å endre seg. Jeg kunne da også trene. Jeg ville ikke bli sist på coopern’ mer! Jeg ville også være i god form, jeg ville også vite at jeg kunne forsvare meg hvis det var nødvendig. Jeg ville også ha selvtillit og få respekt. En endring måtte skje. Jeg var glad, lettet og spent på hva denne beslutningen ville lede til.

Tilfeldighetene førte til at ikke lenge etterpå spurte min kusine om jeg ville være med å trene jiu jitsu i Arendal. Oioioi……for et sammentreff! Helt fantastisk at muligheten plutselig dukket opp. Det var langt å reise fra min hjemplass Lyngør og til Arendal, som for meg på den tiden var en storby. Ikke lenge etterpå ble vi kjørt til Arendal og jeg skulle for første gang sette mine bein i en dojo. I kjelleren i et hvitt lite hus i Strømsbuveien møtte jeg en person som skulle bli viktig for meg. Det var ikke akkurat Mr. Miyagi som møtte meg, men en liten plattfot bergenser i hvit drakt på 80 år. Hans navn var sensei Ottar Henriksen, og han hadde andre dan sort belte i jiu jitsu. Han hadde kastet alle møblene ut av stua si og lagt matter på gulvet. Han røkte petterøes nummer 3 og pratet ivrig om sin filosofi; mykt selvforsvar. Jeg ble hundre prosent oppslukt av kampkunst og fant fort gleden av trening og det Ottar lærte meg der på de slitte mattene i stua si. Dette var første gangen jeg kjente gleden av å ta tak i det som er vanskelig å arbeide for endring. Trening gav meg en god følelse, og tanken på at jeg kunne forsvare meg var positiv. Jeg tror ikke det var noen som merket det, men inni meg vokste selvtilliten betraktelig. Det var som om brystkassa hevet seg, og jeg ble en tryggere person. Følelsen av at jeg kan noe som ikke alle andre kan var fantastisk!

Det var en slags stillferdig revansj. Motivasjonen var skyhøy, og jeg løp til jeg fikk brekninger langs de smale veiene i Lyngør. Jeg lagde en boksesekk av en gammel seilduksbag som jeg hamret løs på. Jeg tøyde meg nesten ut i spagat og sparket på en gammel båtfender så den slo i taket. Selvtilliten steg betraktelig, og neste gang vi hadde løpetest på skolen gjorde jeg det betraktelig bedre. I 8-9 år holdt jeg på med forskjellige typer kampsport. Jeg drev det aldri langt innen konkurranser eller ble noen stor slosskjempe. Men for meg var det et svært viktig skritt mot trygghet og selvtillit.

Endringsprosesser er utfordrende, og kan nesten være smertefullt å komme seg gjennom. Men når du først har gjort det vil du komme styrket ut av det og aldri angre.

En blogg blir født på Carl Berner

Det skjedde en lørdag i september. En av de tidlige høstdagene der du føler at sommeren fortsatt ikke helt har sluppet taket. Jose og meg sitter på den lokale kafeen og prater om de tingene vi er opptatt av. Av og til prater vi om de store temaer i livet, og andre ganger hverdagslige ting. Men hovedgrunnen til at vi sitter der er vår felles lidenskap for temaer innen personlig vekst, eller selvutvikling som mange kaller det. Liker ikke helt det ordet, men det er vel dekkende på et vis.

Jeg prater om coaching foretaket mitt, om facebookgruppen jeg har laget, og om hvor vanskelig det er med markedsføring. Det er vanskelig å skrive noe fornuftig på facebookgruppen, og jeg føler en viss stagnasjon. Jose er ivrig, han gestikulerer med armene og mener at jeg virkelig burde skrive mer. Om de tingene jeg er opptatt av, men som trenger en annen plattform enn facebook.

"Per Gunnar, du burde lage deg en blogg", sier han. Hmmm.... jeg faller i tanker, og ser for meg rosablogger, og mammablogger med cupcake oppskrifter. "Tjaaaa". "Vet ikke helt". Jeg er da ingen blogger. Jeg liker ikke å stikke meg frem for mye, og jeg vil bekymre meg over at det jeg skriver ikke er bra nok. Jose gir seg ikke, han fyrer på med gode argumenter. "Du vil ikke være med du også da", foreslår jeg. Jose er jo en mann full av initiativ. Han tenkte seg om i nøyaktig fem og halvt sekund. "Klart det". Vi smiler begge to. Vi er enige. Vi vil drifte bloggen sammen. Dermed var ideen født. Tiden vil vise hvordan den utvikler seg.

Per Gunnar

Drøm stor!